Lørdag natt, 29. januar setter vi kursen mot Stavanger Lufthavn, Sola. Det blir en knallhard natt med lite soving. Men turen fra Amsterdam til Lima tar 13 timer. Da burde det bli mer enn nok tid til soving.
Reisefeberen har meldt seg. Det er helt normalt. Først en lang flytur, så fra Lima t Rio med buss og litt tog. Omtrent 7000 km.
Vel fremme i Lima.
Det var langt. 12 timer og ca 12000 km fra Amsterdam og over. Men det gikk greit. Filmer, musikk, grei mat og gode venner. Alle fikk bagasjen og vaare representanter fra reiseselskapet stod klar og tok imot oss. Naa er alle innkvartert. De fleste finner sengen med en gang. Ganske troette etter over 24 timer paa reise. Hotellet ligger 10 minutt aa gaa fra Stillehavet. Miraflores heter bydelen. Det er igjen turiststedet i Lima. I morgen, mandag kl 10.00 kommer buss og henter oss. Vi hadde besoek av en fra Lima paa skolen. Han er i Norge naa, derfor vil broren vise oss Lima i morgen. Alt er bra med gruppen. Litt influensa merker jeg, men det gaar sikkert over. De melder sol og 28 gr her resten av uken.
Mandag 30. januar
Vi har akkurat kommet inn paa hotellet vaart. Program fra kl 10.00 til 19.30. Vi har blitt naermere kjent med Lima. Vi hadde besoek paa skoeln i hoest av en fra Lima som er gift med en haugesundsdame. Han er i Norge naa, men broren hans Victor oensket aa vise oss Lima. Ingen ting er bedre enn lokafolk som viser oss sin by. Vi kjoerte foerst til havnebyen saa til stranden. Vi kunne hatt mye mer tid der, samtidig er jeg glad at vi ikke hadde mer enn 45 minutt. Det var mer enn nok for noen. Flere ser ut som kokt hummer. De paastaar til og med at de hadde paa solkrem. Noe av det mest interessante i dag var besoek hos en av de mest kjente kunstnerne i Peru. Hele hagen var full av skulpturer. Det maa ha vaert flere hundre. Vi fikk ogsaa besoeke villaen hans. Der hang masse flotte bilder som han hadde malt. Huset var et skikkelig gammeldags herskapshus hvor det var kjempehoyt under taket og store haller som oppholdsrom. Ettermiddag stod down town for tur. Foerst fantastisk lunc med to varmretter og drikke til kr 30. Jeg tror de fleste var imponert over den gode maten. Vi skulle jo hatt saa mye mye bedre tid til shopping. Jovel. det ble et par timer, men det var altfor lite. Store flotte inkamarkeder med flotte ting i alpakka. Faktisk er det billigst her i hele Soer Amerika.. Ettermiddagen ble avsluttet med busstur opp paa hoyeste fjellet rundt byen. Det gikk rett opp. Det hoertes ut som om noen heller ville gaa ned igjen. Veien var smal, kun plass til en buss. Vaar buss var stappfull av mennesker. Noen passasjerer fikk utlevert plastikk stol. Selvfoelgelig traff vi baade lastebil og buss paa veien opp. Fullt kaos. Vel oppe fikk vi se hele byen strekke seg ut nedover mot Stillehavet. I kveld delte vi oss. Vi gikk sammen opp til sentrum her paa Miraflores. Noen ville paa Mac Doanald. Noen Pizza hut, Burger King eller Kentucky. Selv havnet jeg paa en Kinawok restaurant. Grei mat, men kunne smakt litt mer. Alt er vel med gruppen.
Hele gjengen i Lima
I morgen, tirsdag, blir det kanskje ingen blogg. Vi drar kl 14 med stor buss. 20 timer etterpaa er vi fremme i Cusco. Turen er ganske hard, men komforten er flott. Setene er nesten formet som senger. Det kalles for semi-cama. De fleste kommer til sove som bare det. Men rundt kl 01.00 vil nok en del spy. Da er vi paa 4200 meter. Den hoyden kan merkes. Det er ikke uvanlig at folk spyr da baade av hoyde og av lukten til andres spy. Vi faar baade middag og frokost paa bussen. Saa spiller vertinnen bingo med passasjerne. Premie: Ny tur fra Lima til
Cusco.
Onsdag ettermiddag. Bussturen gikk veldig fint. Ikke noe saerlig hoydesyke heller. Noen kjenner nok litt paa tunge hoder. Sovingen paa busser jo paa og av. Vi kom til Cusco kl 10.30. Vi har nettopp faatt innkvartert osspaa hotellet og faatt kjoept inn litt mat. Kl 16.00 drar vi paa et stort inkamarked her. Det er nok en del turistifisert, men verdt besoeket. Til Cusco kommer folk fra hele verden som skal til Macchu Picho. Ikveld drar vi ut paa en lokalrestaurant med indianermusikk og marsvin til mat. Det siste er selvfoelgelig frivillig. Alt er bra med gruppen. Foreloepig ingen magesjau. Erling Borgen sa engang at alle utlendigner faar Perumage. Vi krysser fingrene.
Torsdag 2. Febr. Hvis vi skal kalle noe for "highlights" må det ha vært denne dagen. Opp tidlig, 2 tmers busstur og så halvannen time togtur. Inne ved selve Macchu Picho frakter minibusser oss opp til toppen. Jeg tror de fleste syntest det var merkelig å være der. Det er sånt man leser om. Vel oppe møtte guiden oss og brukte et par timer på å følge oss rundt. Akkurat ferdig åpnet alt seg av himmelens sluser. Allikevel valgte 5 å gå stien ned. Vi fikk tørke klærne våre utpå en pizzaovn. Det ble en lang dag. Halv elleve var vi tilbeke i Cusco. Det ser ut som det går bra med de fleste. Jeg var nok innom Perumagen i går kveld. Hører litt i bussen og. Minner meg om pensjonistur.
Fredag 3. Febr. Idag står Puno for tur og Sivøyne. Ca 7 timers busstur er ingenting nå. Hvis noen savner bilder så kommer de. Foreløpig er programmet så tett at jeg får ikke tid. Men fra i morgen der vi skal bo 5 netter i La Paz, blir d sikkert mer tid. Fredag kveld. Et nytt highlight. Noen av elevene mente dette slo Macchu Picho. Vi kom til Puno kvart over tre. Full fart innsjekking på turens desidert beste hotel og så båttur ut til Sivøyne. Her bor og lever indianerne i full balanse med naturen. Øyene er kunstige og bygget av siv. Noe av det mest spesielle der ute er synet på kvinnene. Jo kraftigere de er, jo større sjangs har de på en date. Grunnen igjen til at de blir litt "dryge" er at de sitter så mye stille. Det er jo et svært begrenset område de kan bevege seg på.
Sivøyene
Kristine utkledd som indianerkvinne.
En del kjenner høyden nå. Vi var innom 4200 meter idag. Vi er nå på 3900 meter. Det merkes, en liten anstrengelse så hiver vi etter pusten. I morgen, lørdag tar vi rutebuss inn i Bolivia og La Paz. Opp kl 5.30. Vi får ta det igjen på Copacabana.
De fleste busser i Sør Amerika har en standard som langt overgår norske busser. Setene kan legges ut slik at de nesten blir som senger. Dette er bussen vår fra Puno og over til Bolivia.
Lørdag 4. Febr. Bussturen gikk greit, eller rettere sagt bussturene. Vi måtte skifte buss på grensen. Tålmodigheten vår fikk seg en sterk prøve på grensen. Laaaaange køer. For ikke å snakke om dobesøk på Boliviansk side. Det var et kjempesjokk. Oda mente man burde ta antiback i rompa etter et slikt besøk. Dagens høydepunkt var nok ferjen over Tittikaka sjøen. Passasjerene ble fraktet over med småbåter, mens bil og buss gikk over med små prammer med 5 HK Johnson påhengsmotor.
Ferje som frakter bussen vår over.
På turen passerte vi stedet hvor Thor Heyerdal fikk konstruert RA2. I disse områdene og spesielt i Peru vet folk hvem Thor Heyerdal er. Vi kom fram til La Paz kl 17.00. Deretter fulgte et av turens største spenningsmoment. Vi skulle ta taxi til Casa Allianza. Ettermiddag i La Paz er bare et fullstendig kaos. Videre må man være veldig forsiktig med valg av taxi. Masse pirat. Man skal se etter radiomast og nummerskilt på taket. Så gjelder det om ikke å bli lurt. 25 kr for en tur på 25 minutt er max. Alle kom fram. I kveld har vi hatt informasjon og pizza. De fleste valgte sengen kl 21.30. Oss gamlegutta som holder ut.
Søndag 5. Febr. Noe problemer med pass, mobil og kredittkort som er blitt borte. Det er ikke unormalt. Vi startet tidlig igjen for å få mest mulig ut av dagen. Først en ganske tøff biltur i fjellene utfor La paz. Trollstigen er bare smågutten i forhold til dette. Jeg var ganske trygg. Spesial minibuss med 4 hjulstrekk. I tillegg en meget god sjåfør som hadde gjort dette mange ganger.
Jeg tør ikke vise andre bilder fra turen opp, for da kommer tanta til Oda å bli redd.
Vel oppe til 5300 m startet turens aller største utfordring. 100 høydemeter til fots. Jeg var ikke høy i hatten etter 2 netter med magesjau. De fleste kjente både hjertebank, hodepine og de hev etter pusten. Jeg tok fram all erfaring jeg har gjort etter å ha tatt Kilimanjaro 2 ganger. Tro det eller ei. De kom opp. Det har aldri skjedd før. Jeg er skikkelig imponert av de.
På toppen av Zhaqaltaya, 5400 m.
Turen ned er jo bare en vits. Alt vondt er glemt og man nesten seiler ned igjen. Dagens andre høydepunkt var 4 hjuling. Først var vi såvidt innom en dyrepark og så de mest berømte dyr i Sør Amerika. Condor er ganske så majestetisk. 4 hjuling var en ny erfaring for mange. Først kjøring i trafikk før vi kjørte opp i fjellene og havnet ca 1000 høydemeter opp til byen El Alto. Det er denne byen vi skal bli mest kjent med siden. Her drives en rekke norske bistandsprosjekter. 3 timer på 4 hjuling var nok. Men ga mersmak. Vi vil mer, sa ungdommene. Vel, programmet vårt er ganske stramt. Så vi får se.
Dette bildet er ikke ment for tanta til Oda. Erik og Oda er på toppen på El Alto. 300 m stup på begge sider.
Mandag 6. febr.
En dag i ro. Vi har vært på Casa Allianza hele dagen. Det har faktisk vært undervisning en hel dag. Først om Misjonsalliansen prosjekter på El Alto og i distriktene frem til lunch. Så fikk vi et møte med lokale bolivianere som fortalte om prosjekter hvor de forebygget HIV/AIDS. For de som blir rammet av denne sykdommen, medfører ofte ekskludering av familie og venner. På sykehuset blir de lagt inn på avdelinger med pasienter som er smittet av f.eks gulsott. Det er det verste som kan skje de, for da blir de igjen smittet av andre sykdommer.
Aller sterkest i dag var nok møte med en lokal indianderjente på 25 år som var smittet av Aids. Hun ble dopet og voldtatt og ble smittet av Aids. Jeg tror ingen kommer til å glemme hennes ansikt. Hun drømte om en gang å få mann og barn, men vet nok at dette kan bli vanskelig. Hun reiser rundt i Bolivia og informerer om sykdommen og ikke minst om forebygging av Aids. Undervisningsopplegget ble avsluttet med et møte med en norsk voluntar. Det går ann å dra over hit f.eks i en 4 måneders periode og jobbe som fotballrener, engelsklærer, barnehage..... Det koster litt, men det er ingenting i forhold til det man får igjen. Først en måned knallhard spanskopplæring og så tre måneder i et prosjekt. Det er heller ikke uvanlig at ungdommer reiser over her og tar sin praksisperiode. Det kan være lærerhøyskole, førskole, sykepleie, vernepleie.
Vi avsluttet dagen med et besøk i den rike bydelen av La Paz, San Miguel. Til lenger ned man kommer i denne byen, jo rikere er man. Det vil si til lettere er det å puste. Her finnes masse mote og merkebutikker. Prisene er litt lavere enn hjemme, men problemet er at koffertene våre er allerede stappfulle.
Mange av oss kjenner ennå høyden. Det er normalt. Mageproblemer er også helt vanlig. Men vi har nå fått medisiner som skal ta det. Krisen min er over. Men neste år skal jeg ha med Mr. Lee og Turistforeningens turpakke som blandes med kokt vann.
Tirsdag 7. februar.
Opp til frokost kl. 07.00 og avgårde på besøk i norske bistandsprosjekter kl. 08.00. Først en god times busstur 700 meter opp i høyden til El Alto. Denne byen var før en del av La Paz, men de er nå atskilt som to forkjellige byer. El Alto er byen på den store høysletten. Her kommer indianere fra hele Bolivia for å få seg jobb. Noen klarer det, mens andre sliter. Fattigdommen er stor og infrastrukturen fæl. De bor i murhus gjerne uten vann, do og varme.
Når det da ikke er et tre på mils omkrets til brensel eller penger til brennstoff, sier det seg selv at dette må være et beintøft liv når gradestokken går ned mot -15gr.
Opplegget vårt denne dagen var da knyttet opp mot fattige indianere som fikk en mulighet til å få seg en arbeidsplass gjennom mikrofinans. Vi fikk først møte en av lederne for Diakonia FRIF. Bolivianerne elsker powerpoint. Det virker som det ikke er seriøst hvis de ikke kan ha en skikkelig presentasjon. Tror nok en del slet litt med å følge med, samtidig er dette midt i blinken for en bistandslinje. Det finnes vel ingen bedre måte å hjelpe mennesker i gang på samtidig som de beholder verdigheten. Organisasjonen har nå 300 millioner kr som de kan låne ut. Faktisk betaler 98.5% tilbake pengene som de låner til fastsatt tid. Så høyt tall har vi ikke i Norge. Renten er drøy. 26%, men det er de nødt til å ta for å komme i balanse. Samtidig er det ingen andre låneinstusjoner som vil låne penger til fattige.
Vi fikk lov til å møte en gruppe som finansierer sine småbedrifter ved mikrofinans. 8 damer og 1 mann. Mennene får nesten ikke lov å være med. Max 3 pr 10 kvinner. Årsak? Da vil de automatisk bli styreleder og ta alle tillitsvervene. Kvinnene er så undertrykt at sånn vil det bli. Dermed prøver de å få kvinnene til å ta ansvar.
Gruppen på 10 passer på hverandre. Hvis den ene får problemer med tilbakebetalingen, trør de andre til og deler regningen. Vi fikk et innblikk i hva de jobbet med. Noen lagde speialmat som de solgte til La Pax. Andre vevde spesialprodukter innenfor alpakka. En drev kafe. Mannen i gruppa hadde verksted for mobil og programmering.
Jeg er imponert. Og enda mer imponert ble jeg da jeg hørte hvordan arbeidsdagen til kvinnene er.
Mennene deres er ikke innstilt på noe forandring, de er en del av den Sør Amerikanske machokulturen. Derfor må kvinnene klare dette alene. De står gjerne opp kl 04.00. Lager mat til mannen og barna. Går på jobb og kommer hjem om kvelden. Da skal de lage mat til barna og mannen, vaske klær og rydde. De er gjerne i seng kl 01.00. For et liv. Men kanskje nettopp dette er veien kvinnene må gå for å reise seg.
Denne indianerkvinnen er lederen av mikrofinansgruppen vi fikk møte.
Vi avluttet opplegget med besøk hos en dame som har fått masse hjelp gjennom mikrofinans. Nå har hun mange i arbeid som lager skinnprodukter. Hun hadde bl. a ansatt 3 menner som sydde lommebøker av alpakkaskinn.
Hvorfor menn og ikke kvinner? Mennene sydde mye finere. Det vil si det er mannfolkene som er skreddere, sånn det var også før i Norge.
Det er mennene som syr.
Hun gjorde det skikkelig bra. De fleste ble nok litt forundret da de så at det hang et lammefoster på veggen. Det er helt normalt. Det skulle gi velsignelse fra Moder jord.
Vi fikk en flott lunch på Misjonsalliansens hovedkontor. Nydelig panert kylling med ris, stekte poteter og grønnsaker. Og så fruktsalat til dessert. Pris? 15 kr. Det er veldig billig her.
Bussen kjørte oss så til sentrum av La Paz. Her er det massevis av turistbutikker med alt mulig innenfor alpakkaprodukter til en billig penge. De fleste har tatt tidlig kveld. I morgen er det igjen grytidlig opp. Dødsveien på sykkel venter. Jeg tror de fleste nå har fått orden på magene sine.
torsdag kveld.
Beklager så mye, men jeg har ikke hatt anledning til å skrive på bloggen i det siste. Det går i ett, enten med program eller ved assistanse ved sykdom. Flere spydde og hadde diare i natt, høyden slo ut en og en måtte innlegges på sykehus. Det gjør at jeg fremdeles er i La Paz og tar fly i morgen med de som fikk verst utslag av sykdom. Jeg fulgte hovedgruppen opp på bussstasjonen og møter de igjen i morgen i St Cruz. Det er ingen problem. Ungdom reiser back-pack rundt hele verden, så disse skal sitte på samme buss frem til endeholdeplassen i morgen. Nå har jeg nettopp hentet hun som var innlagt på sykehus og alt er bra. Så da kan alle fortsette turen til Brasil. Men det er ikke kjekt når så mange rammes. Jeg tror mageproblemene skyldes et basseng vi badet i. Det kan virke som om de fleste som dukket hodet under, ble rammet av spysyken. Alle har blitt kontrollert av lege.
I går onsdag hadde vi en flott sykkeltur. Kanskje verdens mest kjente - Dødsveien på sykkel-. Jeg tror de fleste syntest den ikke bare navnet med rette. Vel er det bratt på den ene siden, 500 m rett ned. Men konsentrerer man seg om syklingen, er dette ikke noe problem. Veien er litt steinete, samtidig som syklene er helt rå. Man sitter i 4 til 5 timer og trør nesten ikke på pedalene. Men en ting er viktig: Trykk først på venstre håndbrems, hvis motsatt fyker syklisten som et prosjekttil over styret. Det er ikke godt.
Dødsveien slik den slynger seg langs fjellsiden.
Dette bildet er ikke ment for tanta til Oda.
Brems først med høyre hendel, så går det kjempebra.
Vi hadde et fall, Synne hadde for stor fart i svingen. Dermed ble det noen skrubbsår. Men hun storkoste seg da guiden stelte sårene. Han var visst litt pen.
Synne fallt for guiden.
Noe av det som er mest fasinerende med denne sykkelturen er kontrastene. Man begynner langt opp i kulden og så ender man i Amazonas jungelen. Det er rett og slett fantastisk å kjenne varmen igjen. Vel fremme fikk vi dusje, basseng og grei middag. Turen i minibusser tilbake over Andesfjellene tok 3 timer.
Torsdag: Vi har besøkt et norsk bistandsprosjekt innenfor avl. Tro det eller ei. Nå vet vi alt om Holstein ku og kunstig inseminering. Den ene av utsendingene her er dyrlege. Her kan de hjelpe bøndene enormt. En ku i dag produserer 5 liter til dagen. Ved norsk innblanding kommer de opp i 15 liter til dagen.
Kalven er et resultat av norsk bistand.
Jeg tror elevene aldri kommer til å glemme besøket på en skole i det aller fattigste området av El Alto. Mange av barna de møtte er fadderbarn. Elevene har selv rekrutert faddere og fikk nå se at det nytter. Pengene kommer fram.
Legg merke til forbildet til indianerjenta. Når skal de få selvtillitt når idealet er blondt hår og blå øyne?
Elever som får gå på skole ved hjelp av norske faddere.
Møte med varaordfører på El Alto. Det er tydelig at de setter stor pris på besøk og bistand fra Norge.
Fra i dag fredag og frem til onsdag kan det være problem med internett og blogg. Vi drar fra St Cruz med tog lørdag kl 12.00. Ankomst grense Bolivia/Brasil søndag morgen. Deretter bærer det 3 døgn inn i villmarken i Pantanal. Der blir det mobil- og internettfri sone helt til onsdag ettermiddag. Etter det er vi online det meste av turen. Men er vi på nett, sender jeg selvsagt rapport.
Fredag kveld: Vi har alle kommet til St. Cruz. Jeg hyler av latter når de forteller om den forferdelige bussturen fra La Paz og ned her. De høres ut som pene haugesundsfruer som skal avgårde å stelle neglene. Doen virket ikke på bussen. Dermed måtte de nesten tvinge sjåføren til å stanse. Og alle inn i skogen, mens sjåføren gjorde sitt fornødne rett utenfor bussen. Inn på bussen kom indianere med sine esker. Jeg tror elevene har glemt at det er på en backpack-tur vi er. Alt kan skje. Jeg garanterer at det er denne bussturen de kommer til å snakke om. Hostellet her var mye bedre enn jeg hadde forventet. Ca 60 kr for en natt m frokost er bra. Vi ligger faktisk litt under budsjettet vårt. Ingen ting er kjekkere. For oss som tok fly idag, var det en merkelig overgang å komme fra 4000 meters høyde og ned til 200. Plutselig ble alt lett og vi kunne springe uten å hive etter pusten. Her i St. Cruz er det nok nærmere 25 gr og full sommer. Resten av turen blir slik. Jeg ser at Sao Paulo og Rio ligger på nærmere 30 gr. Pantanal, hvor vi skal på søndag er enda høyere. Lørdag: vi er øyeblikk klar for togtur. 20 timer. Men kvaliteten er ganske bra med gode liggeseter. Våre pasienter er i storform. Som tidligere nevnt, går vi inn i villmarken fra i morgen etter å ha passert grensen til Brasil. Nå er det ingenting mer nifst så tanta til Oda kan slappe sv. Kanskje en og snnen Anakondaslange på 6 meter og litt bading med krokodiller. Men de er så mette av all fisken slik at menneskekjøtt frister ikke.
Onsdag 15- febr.
Vi har kommet til en liten koselig by som heter Bonito. Alt er vel med gruppen, nesten ingen romling igjen i magen. Jeg tror nok de fleste merker at Brasil er en del mer vestlig orientert enn Bolivia. Det fikk vi iallfall merke på grensen Bolivia/Brasil. Vi ble stående søndag i en lang kø. Plutselig stenger de grensen og sier kom tilbake i morgen. Sånt går ikke hvis de noen gang har tenkt å nærme seg verden ellers. Dermed ble vi nødt til å passere grensen uten å stemple oss ut av Bolivia. På andre siden nektet de å stemple oss inn i Brasil siden Bolivia stengte grensen. Det er for øvrig ingen hindringer på grensen. Man kan gå frem og tilbake så mye man vil. Vi har ordnet det slik at vi skal få stemple oss inn i Brasil på fredag på flyplassen i Campo Grande. Så nå er vi altså illegalt i Brasil.
Togturen på lørdag var lang, varm og sjarmerende. Indianere kom av og på og solgte alt mulig fra klokker, DVD til varm kylling.De hadde innøvd et merkelig tonefall som ennå forfølger oss.
Togturen varte i 22 timer. Min gode venn Ronaldo stod og tok imot oss på grensen med to minibusser. Vi kjørte først innom grensebyen Corumba i Brasil og fikk en kjempegod lunch, penger og myggmiddel. Sistnevnte er livsviktig i Pantanal eller kan store deler av turen bli ødelagt.
Etter en god times kjøring overtok lastebiler transporten inn i villmarken. Veiene er så som så. Grus og humpete. Bakpå lasteplanen sitter man på benker.
På vei inn i villmarken.
Det var kjempemorsomt å se reaksjonen til de forskjellige da vi ankom campen. Her skulle de bo i primitive lokaler i 3 døgn og sove med mygg, firfisler, store biller, flaggermus og frosk. Ikke få hyl disse dagene. Campen ligger altså langt inn i ødemarken, eller verdens største våtnarksområde. Er man heldig kan man se jaguar og anakonda. Vi så ikke det, men fikk med oss en del fugler og dyr. Tror nok at krokodillene gjorde størst inntrykk.
Adele valgte hijab etter utallige myggangrep.
Mandag begynte vi dagen med en slags safari/fottur. Alle våknet tidlig. Det er ikke så lett å finne liggestillingen i hengekøy.
Oda har funnet sovestillingen. For alle del litt på tvers, ellers får man aldri sove.
Vi så interessante planter og trær, villsvin, apekatter,. beltedyr, vanngris.og massevis av fugler.
Vaskebjørn.
Vanngriser og Sør Amerikas nest største fugl.
Midt på dagen var avsatt til soling og avslapning. Det var veldig varmt. Sikkert 30 gr i skyggen. Ettermiddag kveld var vi ute på safari fra bil. Nattsafarien ble spennende. Det var helt beksvart. Guidene hadde sterke lys, dermed ble det mye lettere å se dyrene. En svær feit tarantell vant. Hylet fra jentene skremte vettet av dyrene. Vi så sporene etter anakondaen. Guidene prøvde å fange den, men forgjeves. Øynene i mørket fra krokodillene var også helt spesielt. Lyktene ble reflektert fra krokodilleøynene. Dermed så man hundrevis av øyne som stirret opp fra vannet.
Maten var knallgod. Sterk og næringsrik kost. Frokosten så som så, typisk brasiliansk med kaker og søtt. Dusj og toalett var ok, men ikke mer heller. Men vi var i villmarken.
Tirsdag:
Vi måtte dele oss i to grupper. Den ene hadde piraiafiske før mens den andre var på båttur med riverrafting. Kanskje litt merkelig å legge seg i elven å bli dratt nedover av strømmen når man vet at det er både piraiaer og krokodiller.
Nina, Adele og Maja på riverrafting.
Krokodillen er ikke langt unna. Langs stranden finnes det hundrevis.
Etter lunch hadde den ene gruppen båttur mens den andre hadde ridning. Igjen en flott opplevelse. Vi red et par timer inn i villmarken. Om kvelden var det samling rundt bålet.
På hesteryggen inn i Pantanal.
I følge jentene våre er de brasilianske guttene så heeeeeerlige. Her er guiden vår med dagens fangst av piraiafisk. Skal ikke røpe hvem som gikk av med seieren og fikk seg en date rundt et bål på Valentines day.
Onsdag 15. februar
Vi våknet halv sju til et skikkelig regnvær. Det datt ned fra himmelen. Dermed måtte vi bare ta det helt med ro, lese eller sove i hengekøyene. Litt fint det og.. Midt på dagen dro vi med lastebilene tilbake til minibussene. Disse tok igjen ca 3 timer til Bonito. Tror nok de fleste satte pris på å få mobildekning igjen og ikke minst face.
Torsdag 16. februar
Fantastisk dag igjen i Brasil. Varmt og sol. Slik vi drømmer om. Frokosten i Sør Amerika er så som så. Søtt som bare det og litt frukt. Snorkling stod på programmet. Vi dro avgårde kl 09.30. Etter ca 45 minutt kom vi til et anlegg langt ut i ødemarken. Her fikk vi instruksjon og utlevert våtdrakter. Vi blir så kjørt ut i naturen og må så gå et par km med våtdraktene på i villmarken. Det var ganske hett. Svetten silte. Vannet vi skulle snorkle i var krystallklart. Tusenvis av fisk i alle regnbuens farger. Man skal ligge helt stille og bare la seg bli dratt med. Dermed åpner det seg en helt ny verden. Tipper vi snorklet et par kilometer. Etterpå var det full middag som var inkludert i prisen. Vi fikk og en god time i solen, så nå begynner underlaget å bli klar for Copacabana.
Imorgen fredag drar vi kl 09.00 til Campo Grande, hovedstaden i denne staten for å ordne passene og oppholdstillatelsen vår. Bussen går til Sao Paulo kl 22.00. Da er det siste lange busstur. Det kommer til å gå så greit som bare det. Bussene i Brasil er helt enorme. Gode seter og liggeseng. Vi vil ankomme Sao Paulo rundt kl 14.00 på lørdag. Da er det rett ut til barnehjemmet og 5 netter på madrass på gulvet. He,he....
Alt er bra med gruppen. Ingen er syke og stemningen flott.
Jeg faar ikke mer ord inn paa denne bloggen, sa reisen fortsetter paa bloggen: BRO Soer Amerika 2012 Sao Paulo og Rio.
